Til ettertanke... ein unge som snakker til faren sin etter 11.september...

Lillibeth

Jeg har fått meg ei venninne, ho er 12 år, og heiter Lillibeth.. =)

To dager i uka jobber vi på rehabiliteringsgården til Jakobs Hus - i La Vega.. Her er det for tiden 26 barn, og disse skal vi leke med, hjelpe med lekser, ha fotballtrening og speider med.. Det er vanskelig å bli godt kjent med alle, vi er forskjellige, barna er forskjellige og alle trenger de omsorg og kjærlighet på hver sin måte..

Ganske så i begynnelsen bestemte jeg meg for å først prøve å få god kontakt med jentene.. De er 6 stk, og ganske overmannet av gutter.. Jenter i seg selv er ganske ofte mer stille, forsiktige og sjenerte enn gutter - og jeg tenkte også derfor at jeg ville bruke litt ekstra tid til å høre på jentene osv.. Dette førte til at jentene ble fort trygge på oss, og i løpet av de siste gangene - er det ei jente som har utpekt seg veldig for min del. Ho heiter Lillibeth og er 12 år..

Jeg vet ikke om hennes historie - eller hva som gjorde at ho ble sendt på rehabiliteringen. Men det jeg vet er at hun ikke har hatt en like trygg/god oppvekst som meg og som de aller, aller fleste nordmenn!!

Hver gang vi nå kommer til gården - kommer hun raskt bort til meg, henger seg om halsen på meg, tar tak rundt livet mitt - eller bare forsiktig stikker hånda si nedi min.. Og helt til vi reiser neste dag - har jeg ho alltid helt i nærheten, på ryggen eller at ho leier meg.. Det er godt å merke at jeg kan bety noe for enkeltmennesker.. Vi kan ikke bli like godt kjent med alle barna - vi kan ikke bety like masse for alle - men noe for enkelte..

Og sist vi var på gården, var det veldig koselig.. På kvelden når barna hadde tatt på seg nattklær, pussa tenner, dusja og skulle legge seg - satt jeg hos Lillibeth og Marte hos ei jente ho har fått like god kontakt med.. Jeg satt å strøyk gjennom håret hennes, mens vi prata om norge og colombia og ting som ho synes var spennende.. Vi satt der lenge - og jeg så bare de mørkebrune øyenene som fulgte spent med når jeg fortalte. Hun lå med bamsen i armekroken, bamsen hun hadde fått av mammaen sin.. Vi pratet også litt om familie - mest om min..

Og så tok jeg teppet - slik mamma alltid gjorde med dyna på meg når jeg var lita og det var vinter og kaldt.. Jeg pakket den godt rundt henne - mens jeg fortalte at slik gjorde min mamma med meg da jeg var lita og det var kaldt.. Hun bare smilte bredt, og sa at jeg skulle gjøre det en gang til, og en gang til.. Jeg husker selv følelsen fra da jeg var lita. I det at mamma gjorde det, var ikke bare at jeg ble varmere, men jeg merket mammas kjærlighet - som også varmet, en omsorg - som varmet og ikke minst litt oppmerksomhet som ble vist fullt og helt til meg..

Og etterpå ville hun at jeg skulle be på norsk - og da jeg var ferdig fortsatte hun på spansk.. Dette var ein fin kveld - som vil være et godt minne for meg fra denne tiden..

I april er Lillibeth ferdig i prosjektet - og da kommer hun til å flytte bort herfra.. Dere som ber må gjerne be for henne. Om hennes fremtid - takke for at hun kunne komme inn i prosjektet og be om at jeg må kunne vise henne noe av den kjærligheten og omsorgen hun trenger - og at jeg kan vise meg som et bra forbilde og en rollemodell..

(Her blåser hun såpebobler fra munnen når hun egentlig skal vaske opp)

Brann i Fontibon..

I dag, mens jeg satt og skreiv julekort, og hadde på tv bare sånn i bakgrunnen fikk jeg plutselig se bilder av en EXITO-forretning som brant.. Når jeg så mer nøye etter synes jeg områdene rundt lignet på slik det er ved den forretningen hvor vi bruker å handle. Og jammen var det ikke det også, EXITO er som COOP OBS eller noe slik, og denne ligger 5-10 min å gå fra mitt hus.. Så, nå må vi vel finne en annen butikk å handle i for ei stund... Sånn kan det gå... Den ble visst totalt ødelagt i følge brannmennene, stod det på avisenes nettsteder..

Endelig en oppdatering... =)

Ja, etter nesten to måneder i Colombia stod vi på nytt på flyplassen med ferdig pakket baggasje.. Denne gangen skulle vi ikkje like langt som sist, men vi skulle krysse landegrenser.. Vi var nemlig invitert på nasjonal ungdomsleir i Ecuador.. Så mandag 29.oktober satte vi oss på flyet mot Quito. Der ventet Araceli og Pepe på oss.. De skulle først vise oss litt rundt i hovedstaden og noen steder rundt - før vi satte oss i bussen til Santo Domingo - ca 4 timer utenfor Quito..








Vi kom opp på leiren en dag før det skulle begynne, for vi skulle være med å ordne i stand og forberede til 350 ungdommer som skulle ei uke på leir..

(Se på bokstavene bak, vi av alle ble satt til å klippe ut disse. Men, når de var ferdige og hengt opp ble de vel egentlig ikke så ille som vi hadde fryktet.. hehe..)






På leiren møtte vi også kjentsfolk frå campamento.no i Norge i sommer.. Her er Junior, Giovanni og David.. Og seint en kveld satt vi å spiste potetgull, drakk Cola (her finnes ikke pepsi max) og spilte kort.. Akkurat som på leiren i sommer..

Pepe var han som viste oss rundt i Quito, Cayambe, Ibarra og måtte være med oss på markeder.. Han hjalp oss til og med med å bære poser..

















Junior ordner blomster..















Amparito var også med oss en dag på omvisning, da vi besøkte Cayambe og Ibarra.. =) Og så var ho jo med på leiren..


















Meg på vei til Santo Domingo




















Marte på veien til Santo Domingo...
















Her er vi på landsbygda mellom Cayambe og Ibarra, vi kjørte da forbi disse som stod og vaska en gris..

Vi rakk å få oss en stamrestaurant i Quito.. Her sitter Marte og ser drømmende på menyen.. "Hvilken kylling-pizza skal jeg velge...?"

Dette er vanskelig å forklare, men selv om det (som vi sier i Norge) bare drypper litt, stod de på rad å rekke mellom bussen og flyet på flyplassen i Colombia, med paraplyer for at vi ikke skulle bli blaute.. Colombianere er ekstremt redde for regn....

Marte og meg i Quito..

Fruktsalat med is og fløte..

Ecuador!!

Jau, naa sitter mi her paa ein internettcafe i Ecuador. Vi har vaert her i litt over to dager naa.. Kom hit paa mandagskvelden.. Vi har sett Quito, Cayambe, Ibarra. Og Ecuador er mye roligere enn Colombia.. Er jo ingen folk her foles det som - saa vi er litt spente paa aassen det blir aa komme til Norge - og ikkje minst Vegaarshei.. hehe..
Vi har foreloepig sett litt landsbyer med indianere og slik - og vaert paa markeder her. I dag reiser vi til Santo Domingo - et leirsted utenfor Quito hvor vi skal vaere paa leir i helga.. Vi gleder oss masse, og tror det blir flott - og der er ogsa mellom 25 og 30 grader - saa vi skal ikke fryse..

Andre kvelden ble vi ogsaa sendt aleine fra ei gate ein vei i sentrum - for a komme oss dit vi bor. Det gikk - men vi lo litt av det daa, for det eneste vi visste var adressa.. I tillegg har vi nesten rukket aa bli stamkunder paa en pizzarestaurant her - saa de lo litt av oss der.. =)

Men, ma stikke.. Vi skal prove paa egenhaand aa finne markedet igjen i dag.. =) Vet bare hva det heter.. Men, det gaar nok bra!! Er bare ein stor by, og vi finner alltids tilbake til der vi bor.. =)